Globalt produseres det årlig hermetisert sjømat til en verdi av rundt 21,5 milliarder dollar (180 milliarder kroner). Norsk eksport er dårlig spesifi sert i eksportstatistikk. Men det blir, i tillegg til mindre mengder hermetisert makrell, eksportert mindre kvantum hermetisert sild/ansjos, fiskefarseprodukter og litt laks.
Akseptert manglende konkurranseevne
Selv om norsk fiskeforedlingsindustri i praksis har kastet inn håndkledet og akseptert at Norge ikke er konkurransedyktig i det internasjonale markedet for fi skehermetikk, ender en del norsk råstoff opp som hermetikk.
King Oscar, som eies av thailandske Thai Union, importerer hvert år flere hundre tonn brisling, både som er fisket i fjordene og noe havbrisling, som hermetiseres ved deres fabrikk i Polen. Thai Union er verdens største produsent av fiskehermetikk og eier fabrikker i flere verdensdeler, deriblant i flere europeiske land. Selskapet er regnet som verdens 9. største sjømatselskap. Suksessen er skapt av hermetikkprodukter.
Thailand har i motsetning til Norge, klart å utvikle en hermetikkindustri som er blant verdens største, og den viktigste årsaken til at landet er verdens 3. største sjømateksportør. Bare Norge og Kina er større. Dette har landet klart til tross for at det meste av råstoffet som hermetiseres, er importert tunfi sk. Landet har svært begrensede egne ressurser som kan brukes til hermetikkproduksjon.
Produksjonslaks til hermetisering
Norge har en liten produksjon av hermetisert laks. Norske fored-lere burde i utgangspunktet ha en stor fordel ved at det ikke er lov å eksportere laks av såkalt produksjonskvalitet. Danske, og andre europeiske fiskeforedlere har gjentatte ganger forsøkt å få tilgang på laks som holder produksjonskvalitet. Denne laksen er lavere priset, og derfor stort sett perfekt for produksjon av laksehermetikk. Men til nå har norske myndigheter satt en stop-per for eksport av denne laksen, uten at det har resultert i noen stor produksjon og eksport av laksehermetikk eller annen høyt foredlet laks.
Et industrieventyr «Until the discovery of oil fields in the fishing areas, sardine canning was the main activity of the city of Stavanger. Today, only a sardine museum remains among the refineries in Stavanger.» Kilde Wikipedia
Hermetikkindustrien langs norske kysten, og Stavanger spesielt, var et industrieventyr fullt på høyde med oljeindustrien. Opprinnelig ble hermetisering utviklet tidlig på 1800-tallet som en metode til å konservere matvarer til militær bruk. Denne hermetikken ble lagt på boks og boksen ble kokt. Holdbarheten var dårlig.
I 1870 fant franskmannen Raymond Chevalier Appert, som var sønn til han som fant opp hermetisering, opp autoklaven, en trykkoker med overtrykk. Derved ble det mulig å sterilisere innholdet i hermetikkboksene. I 1841 fikk vi den første hermetikkfabrikken i Norge. Den ble bygget i Drammen og produksjonen besto av hermetisk ansjos (brisling). I løpet av de neste 20 årene ble det etablert fabrikker langs sørlandskysten og helt opp til Sunnhordland.
Rundt 1870 og de påfølgende år, ble det fart i produksjonen av hermetisert brisling. Fra 1900 til 1920 var norsk brisling i olivenolje kjent i store deler av verden.
Historiker aviser fryseboksforklaringen
Ifølge Wikipedia var kjøleskapet og fryseboksen to teknologiske nyvinninger som tok knekken på norsk hermetikkindustri. Mens det i 1970-årene var en årlig produksjon på 170 millioner bokser, var den i 2001 falt til 23 millioner bokser. Dette er slik Wikipedia forklarer næringens fall. Men historien er mer komplisert enn som så.
Historiker og rådgiver ved Stavanger Museum, Erik Rønning Bergsagel, skriver bloggen Hermetikkbloggen. Der forklarer han det som skjedde slik:
«Et spørsmål jeg ofte får er; hvorfor tok hermetikken slutt? Mange tror kjøleskapet spilte en betydelig rolle i dette. Men kjøleskapet sin rolle i nedbyggingen av hermetikkindustrien er minimal. Forklaringene til nedgangen i hermetikkindustrien må vi finne andre steder.»
Det viktigste enkeltproduktet i den norske hermetikkindustrien var røykte norske sardiner. Dette produktet ble eksportert til hele verden. De to største markedene var USA og Storbritannia. 1960-årene ble preget av endringer i hermetikkindustrien, og bransjen ble modernisert og omstrukturert dette tiåret. Sardinindustrien kunne produsere flere esker ved utgangen av 60-tallet enn ved inngangen til 60-tallet.
Norges mest regulerte næring
Fra 1933 til 1962 var hermetikkindustrien Norges mest regulerte næring, og alt salg av sardiner foregikk gjennom salgssentralene. Prisen på sardiner og fabrikkenes fortjeneste ble bestemt før sardinsesongen tok til. Sentralene kjøpte sardinene og betalte deler av kjøpesummen med en gang. Resten fikk fabrikkene når sardinene ble solgt.
Sentralsystemet sikret, i følge Bergsagel, at alle fikk betalt for sardinene. Men systemet hindret nyetableringer og gjorde at industrien ikke trengte å fornye seg. Da sentralsystemet ble lagt ned i 1962, forsvant mange av de mindre fabrikkene fort. De firmaene som var igjen, moderniserte anleggene sine og økte produksjonen. De nyere fabrikkene fikk fryseanlegg som sikret driften hele året, og ikke bare i sardinsesongen på sommeren og høsten. Noen fabrikanter fant sammen i eksportsamarbeid og økte salget slik.
Optimisme – så krise
I 1969 var det enda optimisme i sardinsektoren, og Central Canning åpnet en helt ny fabrikk sommeren 1969. To store hendelser tidlig på 1970- tallet ble avgjørende for nedgangen i sardinproduksjonen: EU og oljekrisen. Storbritannia gikk inn i EF i 1972, mens Norge ble stående utenfor. På grunn av dette ble norske sardiner pålagt 25 prosent importtoll i Storbritannia, vårt nest største marked.
Under oljekrisen ble dollaren devaluert og verdien på en dollar sank fra syv kroner til litt over fire kroner. For en industri som solgte store deler av produksjonen i dollar, var dette vanskelig. Fra 1973 til1974 ble produksjonen av norske sardiner halvert, og flere fabrikker fikk problemer. På denne tiden var det også en stor prisstigning i Norge. Vi gikk fra å være et lavkostland til å bli et høykostland, forklarer Bergsagel.
Fortsatt en liten hermetikkproduksjon
Siden 1970-tallet er siste rest av sardinproduksjon lagt ned eller flyttet ut av Norge. Den siste boksen med King Oscar sardiner ble produsert i Davanger på Askøy utenfor Bergen. Fabrikken ble lagt ned av eierne Rieber & Søn i 2008. Firda Canning i Måløy sluttet med produksjon av hermetisert brisling samme år. Fabrikken produserte merket Ingrid Sardiner. Derved var eventyret slutt.
Fortsatt produseres det litt hermetisert makrell ved Sandanger AS i Gjerdsvika på Sunnmøre. I Svolvær har King Oscar en fabrikk som produserer hermetisk rogn og torskelever. Og på Sortland i Vesterålen har Vesteraalen AS i år flyttet inn i ny fabrikk. Fabrikken produserer mer Vesteraalen fiskeboller enn noen gang før. I fjor var produksjonen på over 1,5 millioner bokser.
Det er med andre ord rom for norsk hermetikkproduksjon. Vesteraalens AS klarer tydeligvis konkurransen med blant annet svenske Abba. Sandanger AS må leve med at Stabburets Stabbur-Makrell er totalt dominerende i markedet, men produserer like fullt hermetisert makrell. Orkla Foods, som eier Stabburet, har stor markedsmakt, og midler til å markedsføre sine produkter. Deres svenskproduserte makrell i tomatsaus har en markedsandel på rundt 90 prosent.
Sviktende sardinressurser
I Sverige produseres det fortsatt noe hermetikk. Men der som andre steder har produksjon blitt flyttet ut av landet, og da i første rekke til Polen. Dette er en trend som gjelder mange land. Spanske produsenter har i senere år hatt problemer med å skaffe spanske sardiner. Sardinressursene både i Spania og Portugal er svært lave for tiden. Dette har gjort at sardiner blir importert fra både India, Indonesia og Marokko.
Eksempelvis ble det i 2010 landet 64.000 tonn sardiner i Portugal. I år vil kvantum bli under 10.000 tonn. Det er ikke nok til å dekke behovet for ferske sardiner til konsum, langt mindre supplere landets hermetikkindustri. Bare en del av Portugal og Spanias produksjon blir konsumert innenlands. Svært mye eksporteres til andre EU-land med Frankrike som det viktigste markedet.
Marokko har verdens største produksjon av hermetiserte sardiner med en kapasitet til å hermetisere 600.000 tonn ferske sardiner årlig. Men sardiner er en hurtigvoksende pelagisk fisk, og svingningene i fangstene kan være store fra år til år.
Eksport av råstoff
Kanskje er det mulig for norske foredlere å tenke på produksjon av hermetisert fisk igjen, eller eksport av råstoff. I Asia er hermetisert makrell og sardiner mange steder en viktig del av kostholdet. Dette er et marked med tøff konkurranse. Men de siste årene har det periodevis vært mangel på makrell til hermetisering. Makrell vil si «indisk makrell» (Restralliger kanagurta), som ikke er en ekte makrell. Smaken minner om atlantisk makrell, men den er mindre i størrelse og har litt annen kroppsform.
Likevel, i mange markeder som Thailand blir indisk makrell i stadig større grad byttet ut med makrell av scomber-familien. Liten norsk makrell er konkurransedyktig i pris med indisk makrell, og burde kunne selges som råstoff til fabrikker i Sørøst-Asia.
Et marked for kvalitet
I det europeiske markedet for hermetisert fisk finnes det en rekke produkter som er kvalitetsprodukter med høy pris. Dette gjelder også for sardiner, og ikke minst for makrell og laks. Disse produktene konkurrerer ikke med de lavest prisede produktene i supermarkedene, men henvender seg til kunder som er villig til å betale for kvalitet.
I EU vil norskprodusert hermetikk bli belastet med en toll. Men dette forhindrer ikke norsk hermetikk i å være konkurransedyktig i en rekke andre eksportmarkeder. Når Storbritannia er ferdig med Brexit-prosessen, vil Norge kunne forhandle med blanke ark med det som en gang var det viktigste markedet for norsk fiskehermetikk.
Et raskt voksende marked
Spørsmålet blir om det finnes vilje og økonomiske ressurser til å satse på norsk eksport av fiskehermetikk. Trump har komplisert internasjonal handel. Men dollaren er nesten doblet i verdi mot norske kroner siden oljekrisen. Norsk laks er tilbake i USA, og årsaken er ikke bare at det ikke lenger er straffetoll på norsk laks, og at Chile ikke evner å levere. En viktig årsak er en svak norsk krone og en sterk dollar.
Muligheter finnes. Men det mest sannsynlige er at Norge blir en eksportør av råstoff til en global hermetikkindustri som periodevis har mangel på råstoff. Det globale markedet for hermetisert sjømat var i 2016 estimert til 21,5 milliarder dollar (180 millioner kroner). En markedsanalyse laget av amerikanske Grand View Research Inc estimerer at markedet for hermetisert sjømat vil vokse med 3,2 prosent årlig. I 2025 vil verdien være på hele 23,4 milliarder dollar (196 milliarder kroner). En gang hadde Norge en stor andel av verdensmarkedet for hermetisert sjømat. Nå er den nesten lik null.
The post Økt etterspørsel etter hermetikk appeared first on Kystmagasinet.