Det er internasjonalt et krav om at alle fartøy med størrelse over 300 bruttotonn skal ha installert AIS. EU krever at fartøy over 12 meter er utstyrt med både VMS og AIS. Kravet til AIS er innført trinnvis. I mai 2012 ble det krav om AIS om bord i alle fiskefartøy over 24 meter. Året etter ble kravet gjort gjeldene for fartøy ned til 18 meter, og året etter, i 2014, ble det senket til 15 meter. VMS skal med visse intervaller sende info om skipets fart og kurs.
Det internasjonale kravet som sier at det er fartøy over 300 bruttotonn som skal være utstyrt med AIS, utelukker i praksis det meste av verdens fiskeflåte. Eksempler på båter som er 300 bruttotonn er Havsel med lengde på 33 meter, og 32 meter lange Skarberg, som er 310 bruttotonn.
Bare to prosent av verdens fiskeflåte er over 100 bruttotonn. Atskillig mindre er andelen over 300 bruttotonn. Samtidig kan ikke kravene settes for lavt. Små fiskefartøy i mange land ikke vil ha inntjening som kan dekke utgifter til installasjon av AIS. Spesielt gjelder dette fartøy i utviklingsland.
15- meter er vanlig
Internasjonalt har de fleste kyststater innført krav om bruk av AIS/VMS for fartøy over 15 meter. Men mange land har små ressurser til å følge opp den informasjonen som er tilgjengelig. En skipper på en fabrikktråler som opererer utenfor Mauretania, forteller til Kystmagasinet at svært mange, spesielt kinesiske trålere, fisker lovlig om dagen. Straks det blir mørkt går de inn i kystnære farvann og fisker uten å ha AIS eller VMS påslått. Han våger ikke å stå frem ved navn. Da risikerer tråleren å miste sin fisketillatelse.
VMS og AIS kan slås av
At dette kan slås av er et problem som ikke bare er kjent fra Mauritania, men en rekke land i Vest-Afrika. I en annen artikkel i denne utgaven er problemet med kinesiske fartøy som fisker ulovlig og frarøver kystfiskerne deres ressurser utenfor Ghana, beskrevet. Mange steder foregår lovbruddene i nært samarbeid med en korrupt marine og kystvakt som tjener store penger på dette.
Overvåker fiskeriene
En rekke organisasjoner har derfor etablert samarbeid med fiskere sine organisasjoner og med myndigheter som ikke ser seg tjent med det ulovlige fisket. Sannsynligvis sitter det flere hundre aktivister i Europa og andre deler av verden og overvåker fiskefartøy og deres bevegelser. VMS sender kryptert informasjon til en bestemt «adresse», – for eksempel et myndighetsorgan. Denne informasjonen er ikke fritt tilgjengelig som informasjon via AIS.
Det koster å overvåke
Heller ikke all AIS-informasjon er like lett tilgjengelig. På nettsteder som Marine Traffic kan AIS-informasjonen hentes gratis. Men straks et fartøy bruker satellitt-AIS må det betales for å få denne informasjonen. Gratis informasjon omfatter AIS-stasjoner med en rekkevidde på normalt 20 nautiske mil. Skjermdumpene som illustrerer denne artikkelen, krever et abonnement for en bruker, som koster 2289 dollar (20.300 kroner) per år. Det er nok i overkant av hva de fleste aktivister har råd til.
Samtidig har det blitt etablert ressurssterke organisasjoner som Global Fishing Watch. Denne organisasjon er etablert av Google, miljøorganisasjonen Oceana og organisasjonen Skytruth, som har spesialisert seg på bruk av bilder tatt med satellitter for overvåkning av naturressurser.
Samarbeider med myndigheter
Andre organisasjoner som aktivt bruker AIS-data er SeaShepherd, Greenpeace og OceanMind. Sistnevnte arbeider ofte sammen med ulike lands myndigheter for å hjelpe dem å iverksette sporing og overvåkning. Thailandsk sjømat var i flere år i fare for å bli sperret ute av EU-markedet på grunn av IUU-fiske. OceanMind har fått mye av æren for at Thailand klarte å avverge en utestengelse.
Nå en gang Satellitt-AIS blir påbudt og offentlig tilgjengelig, vil det bli atskillig vanskeligere for fiskefartøy som vil drive ulovlig fiske. Blir AIS/VMS i perioder slått av, vil dette bli registrert av mange observatører. Internasjonale organisasjoner, som arbeider for et bærekraftig fiske, vil lettere kunne peke ut hvilke fartøy som driver ulovlig fiske.