Blant disse var Australian Marine Conservation Society (AMCS), som sammen med WWF var blant de som hadde innsigelser mot sertifisering. De og andre australske miljøgrupper er svært fornøyde med at fisket ikke ble sertifisert. Det har tidligere bare skjedd to ganger at et fiskeri ikke har blitt sertifisert på bakgrunn av tilsvarende innsigelser.
Orange roughy er en fisk som kan bli inntil 250 år gammel. De første kommersielle fiskeriene var i newzealandske farvann helt på slutten av 1970-tallet. Noen år senere begynte australske trålere å fiske etter fisken ved Tasmania. Men båtene var dårlig utstyrt til å beskatte en fisk som ofte sto på 700 meters dyp eller dypere.
Fisken sto pelagisk i tette stimer. Så tett i noen tilfeller at det var eksempler på australske trålere som ble trukket ned og forliste på grunn av vekten på fangsten. I 1988 begynte fem norske fabrikktrålere å fiske utenfor Tasmania. Men de ble etter kort tid trukket ut av fiskeriet, og flere dro til New Zealand hvor de fisket orange roughy og hoki.
Det ble raskt klart at fisket som startet ikke var bærekraftig, og det ble innført svært lave kvoter både i Australia og på New Zealand. Orange Roughy finnes i tillegg til Stillehavet, også i nordlige og sørlige deler av Atlanterhavet. Selv om fangstene er begrenset, er fisken så kjent at den har vært motiv på et færøysk frimerke. Fisken blir normalt kjønnsmoden først når den er eldre enn 30 år. Den er registrert på dyp helt ned til 1800 meter. I Nord-Atlanteren er det ikke noe direkte fiskeri etter fiskeslaget.