Historisk endring for fiskeriene i Troms

Det har skjedd dramatiske endringer innen fiskerinæringen i Troms i løpet av de 30 siste årene. Nedgang i antall fiskere og fiskebåter, en filetindustri som er så godt som borte og en rekeindustri som nesten er forsvunnet. Slik kan fiskerinæringen i Troms siden 80-tallet oppsummeres i korthet. Fra nesten 3700 fiskere i 1985 til 1024 registrerte yrkesfiskere i 2014. Den samme gjelder fiskefartøy, hvor det for 30 år siden var registrert over 4900 fartøy, og i fjor var tallet nede i 837.

Daglig leder i Fiskarlaget Nord, Ivar Sagen, forteller om endringer innen fiskeriene i Troms. Foto: Alf Fagerheim.

Ikke negativt

Tross nedgangen i antall fartøy og fiskere mener førsteamanuensis i fiskerihistorie, Bjør-Petter Finstad, at endringen ikke nødvendigvis er negativ.

-I hele etterkrigstiden har det vært en nedgang i antall fiskere. Det skyldes større fangsteffektivitet og at andre muligheter har åpnet seg for folk. Verken en åpen fiskeriallmenning eller sterk subsidiering av fiskeriene kunne forhindre at folk forlot fiskeryrket så snart andre muligheter bød seg. Det er jo ingen grunn til at det skal være flere sysselsatte i en næring enn det er bruk for, sier Finstad. Daglig leder i Fiskarlaget Nord, Ivar Sagen, er langt på vei enig med Finstad i hans resonnement.

-Det har gått jevnt nedover både med antall fartøy og med fiskere på B-listene, men tallet har stabilisert seg de siste årene. I dag er båtene betydelig bedre og teknologien har effektivisert driften. Fisket er blitt mer intensivt og effektivt. Tidligere jobbet fiskerne hele året for å få en rimelig årsinntekt. I dag tar de torskekvotene på to måneder, fisker hyse, sei og blåkveite, har ferie og tjener mye bedre, sier han og legger til at tendensen i de to nordligste fylkene har vært at en del større fartøy har forsvunnet ut av Troms og Finnmark. Ikke bare båtene har forsvunnet, men hele familier har fulgt med.

Reguleringer

Fisket etter norsk-arktisk torsk ble siden 1975 regulert med totalkvoter, som årlig ble regulert mellom Norge, Russland og EU. Den norske andelen var om lag en tredjedel av totalkvoten. På midten av 80-tallet ble kvotene kraftig redusert. Dette fikk konsekvenser for både flåte og industri langs kysten. Strengere reguleringer og deltakerbegrensninger ble innført, spesielt for den havgående flåten. For kystflåten var fisket fremdeles åpent for alle frem til starten av 1990-tallet.

En merkedato i norsk fiskerihistorie er 18.april 1989. På grunn av rekordlave kvoter for 1989 og 1990, på henholdsvis 178 000 og 113 000 tonn, måtte kystflåten stoppe fisket etter denne datoen. Dette førte til krisetilstander langs kysten. Året etter ble det også lagt inn reguleringer og fartøykvoter for kystflåten.

-Da fisket ble lukket var det krav om at man måtte fiske 15 prosent av kvoten for å få videreføre den, og de fleste var opptatt av å ta kvoten sin. Men det var dem som ikke nådde minstekravet og falt ut av systemet. Det var på en måte en form for strukturordning, forteller Sagen.

I dag spiller fiskeriene en mye mindre rolle for bosetting og sysselsetting langs kysten enn før. Likevel er fiskerinæringen livsviktig for mange lokalsamfunn som Husøy og Senjahopen. Foto: Edmund Mongstad.

Endret fokus

– Var disse endringene nødvendige for fiskerinæringen? Eller var de bare en konsekvens av endringer i samfunnet?

-En åpen fiskeriallmenning er ikke forenlig med et effektivt ressursforvaltningsregime. Slik sett var det etter min mening nødvendig å innføre et fartøykvotesystem. Uten det hadde man ikke fått bukt med overkapasiteten. Men hvordan dette ble gjennomført på skal jeg ikke uttale meg om. Husk at kystflåten, herunder snurrevad-fartøyene, fremdeles utgjør den største delen av norske fiskefartøyer, og trålstigen sørger for at denne fartøygruppen disponerer minst to tredjedeler av torskekvotene, svarer Finstad før han fortsetter:

-For de som fikk deltakerrettigheter i fisket var dette et gode. For dem uten rettigheter var det verre, og det ble nok oppfattet som urettferdig at de med minst ansvar for ressurskrisa på 1980- og 1990-tallet, først måtte forlate fiskeryrket. Han legger til at fokuset de senere årene har flyttet seg fra sysselsetting og rettigheter til marked, forvaltning, kvalitet og kompetanse.

-Dette er noe vi også er svært opptatt av her ved Norges fiskerihøgskole når vi utdanner kandidater innen fiskeri- og havbruksvitenskap. Så fokus har flyttet seg i verdikjeden, fra sysselsetting til verdiskaping, fortsetter Finstad. I følge han er det i dag også større fokus på etniske rettigheter i fisket, på sjøsamisk rett til fisket og fjordnemder i fiskeridebattene.

Frem til starten av 1990-tallet var fisket åpent for kystflåten, men etter hvert ble det innført kvoter også for de minste fartøygruppene. Foto: Stig Øvereng

Mindre rolle

I dag spiller fiskeriene en mye mindre rolle for bosetting og sysselsetting langs kysten enn før. Likevel er fiskerinæringen livsviktig for mange lokalsamfunn som Husøy og Senjahopen. Dessuten har oppdrettsnæringen fått et solid fotfeste i fylket, og er nå den viktigste delen av fiskerinæringen. Selv om oppdrettsnæringen er viktig har den ikke greid å kompensere for tapet av sysselsatte i den øvrige fiskeindustrien. Mangel på norsk arbeidskraft har ført til at den landbaserte industrien ikke greier seg uten utenlandske arbeidstakere, og uten utlendingene stopper fiskerinæringen i Troms.

På de store produksjonsbedriftene til Nergård i Senjahopen og lakseslakteriet til Lerøy Aurora på Skjervøy er innslaget av utlendinger svært stort. Etter hvert er det også blitt flere og flere utlendinger som er mannskap på fiskefartøyene. På de stedene hvor fiskerinæringen stod sterkt har ungdom i dag flere valgmuligheter enn å bli værende på hjemplassen for å jobbe på fiskemottakene og ombord i de lokale fiskebåtene.

-Det er ingen rekrutteringskrise, og ingen fare når det gjelder konkurranse om arbeidskraft. Fiskeflåten har i dag gode turnusordninger, og tidligere konkurrerte flåten spesielt med offshore og sloss om de gode hodene, men i dag har vi lange køer av folk med lang erfaring fra sjøen som vil inn i fisket, forteller Sagen. Han mener det blir spennende om det er mange ungdommer som har lyst å prøve seg i fisket, spesielt innen kystfisket. -Kystflåten blir mindre, men selv der har mange båter avløsningsordning slik at det går an å planlegge fritid og familie, sier han. Sagen mener fiskeflåten har noe å lære av oppdrettsselskapene med tanke på rekruttering til næringen.

-De har vært lettere å ta kontakt med og er mer aktiv enn fiskerinæringen på utdanningssiden, legger han til.

Antall fiskere og fiskebåter har gått drastisk ned siden 1980-tallet. Dagens moderne fartøy er likevel mer effektiv i fisket enn for noen tiår tilbake. Foto: Stig Øvereng

Viktig diskusjon

Rasjonaliseringen innen kystflåten har etter Sagens mening ikke bare vært positiv. Mange enmannsbåter har satset stort på effektivisering av fisket og har store mengder redskaper om bord. Han mener det er med på å svekke sikkerheten på de minste båtene.

-Mange av ulykkene skjer under setting, og da er det ikke forsvarlig å være bare en mann om bord, sier han og viser til ulykkesstatistikken. Om fiskerne har det bedre i dag enn for 15-20 år siden og om fisket er blitt mindre risikofylt er de begge mer i tvil om.

-Sannsynligvis, selv om kystfiske trolig fremdeles er landets farligste yrke. Generelt har fiskeryrket fått et bedre omdømme i samfunnet. Det vi vet er at fisket i dag gir utsikter til større fortjeneste, men på minussiden er fisket blitt mer kapitalisert, og fiskerne har stor gjeld. Fiskerne disponerer et verdipapir på vegne av oss alle, og det er tid for å spørre hva fellesskapet skal få tilbake. Fiskeressursene tilhører fellesskapet, og det er rimelig at fiskerne bidrar til fellesskapet når de får lov til å fiske på en gratis ressurs. Tveterås-utvalget er inne på dette. Jeg selv har ikke løsningen, men synes det er en viktig diskusjon, avslutter Finstad. Bildene er utlånt av Bjarkøy slekts- og historielag.

The post Historisk endring for fiskeriene i Troms appeared first on Kystmagasinet.