I tillegg har vi dype fjorder og store havområder som har gjort nordmenn, en folkegruppe på størrelse med befolkningen i en middels stor by i Asia, til verdens nest største eksportør av fisk til verden. Våre fantastiske ressurser kan neppe tilskrives dyktighet. Kanskje kan forvaltningen av disse tilskrives klokskap. Men klokskap er i denne sammenheng en evne som nok også kan tilskrives som et resultat av at overflod har gitt oss frihet til å utøve god forvaltning.
Samtidig har vår luksustilværelse tvunget frem et kostnadsnivå som gjør at vi helst ikke bør la våre hender berøre det vi produserer. Gjør vi det blir produktet uoppnåelig dyrt for de fleste mennesker på kloden. Vi har gjort hendene så dyre at store ressurser ikke kan utnyttes, og så dyre at vi ikke kan annet enn å pakke og fryse fisk, til nøds skjære filet og produsere små kvantum av høyforedlede produkter som bare vi selv og noen få andre i verden kjøper.
Rikdom har ikke bare gitt oss høye lønninger, men også et velregulert arbeidsliv. Så regulert at man må spørre seg om det er tilpasset fiskerier hvor fangstene varierer med sesong, kvoter, vær og vind. Eller om det er tilpasset oppdrettsnæringen variasjoner i etterspørsel. Eller om det er tilpasset en verden hvor vi må konkurrere.
Det letes med lys og lykte etter løsninger. Det produseres utredninger, rapporter og Stortingsmeldinger. Fiskeriminister Sandberg fokuserer på Røkke. Han har ikke glemt alle sine populistiske grep. Tenk om han lot Røkke være Røkke, og heller fokuserte på hvordan fiskeindustrien skal kunne bli konkurransedyktig, og ikke bare fungere som pakkeri for fersk og fryst fisk, og filet i blokk. Det hjelper ikke med leveringsplikt og fornuftig priset råstoff så lenge det er billigst å foredle i utlandet. Da blir det vi produserer for dyrt. Konkurransen snus til fordel for de som ikke har leveringsplikt.
Bedre utdanning, mer kunnskap, … er blitt floskler som gjentas og gjentas. Norske hender blir ikke mer konkurransedyktige fordi om de har en bachelor. Ingen tror vi i overskuelig fremtid kan jobbe like billig som polske hender i Polen, eller kinesiske i Kina. Det er her norsk fiskerinærings grunnleggende problem ligger. Vi kan ikke høste hjerteskjell selv om det kan høstes tusener av tonn. Det finnes fisk- og skalldyrarter som kan høstes, men som ikke er lønnsomt, i alle fall ikke i Norge. I andre europeiske land med et lønnsnivå ikke helt fjernt fra det norske, er det mulig.
I innlandet har vi store ressurser i form av ørret, røye, sik og annen fisk. Det foregår spede forsøk på å utnytte ressursene. Noen få har lyktes. Felles er at firkantet, fordyrende regelverk, lønnsnivå og krav til ansettelser, gjør det ulønnsomt å utnytte disse ressursene.
Når oljeinntektene nå svikter, er dert kanskje tid for å tenke nytt. Fagbevegelse og arbeidsgiverorganisasjoner må slutte å leve i oljerus, men heller ofre hellige kuer for å sikre oss at fisken oppdrettere og fiskere leverer forlater landet mest mulig foredlet. Det blir ikke arbeidsplasser av å ri på kjepphester, og vi trenger ikke mer rapporter som skuffefyll.
The post Glefs: Vi trenger ikke mer skuffefyll appeared first on Kystmagasinet.