Men mer enn det har blitt bygget store fiskefartøyer, har det blitt bygget offhorefartøyer. Flere skipsverft har ikke giddet, eller har ikke hatt kapasitet til å gi inn anbud på fiskefartøyer. Hvem gidder vel å sysle med hundre millioner, kanskje i overkant av det doble, når offshorerederne er villige til å bla opp millioner for de som raskt som f… får ferdig en offshorebåt. Godt betalende oljeselskaper venter på at rederne skal kunne stille båter til disposisjon. Ratene tillater rederne å krangle mer på tid enn på pris.
For et par uker siden ble oljevirksomheten ristet i sine grunnvoller. I løpet av dager deiset oljeprisen i bakken med et brak fra godt over hundre dollar fatet til 83 dollar, og den har fortsatt kraftig nedover siden det. Selv om det neppe betyr at jeg får bensin eller diesel til bilen tilsvarende rimeligere, så må skipsverftene forberede seg på at offshorerederne både blir gjerrigere, og at det blir lengre mellom ordrene. Kanskje veldig lenge….
Skal de nå kaste øynene på fiskebåtbygging? Som omtalt i en annen artikkel i dette magasinet var SIMEK i Flekkefjord hoffleverandør av pelagiske fartøyer til rederier som skotske Lunar Fishing Ltd. Var! De er det ikke lengre. For SIMEK ble bitt av offshorebasillen. Etter tre-fire tiår som rederiets hoffleverandør, ble SIMEK skiftet ut med danske Karstensens Skibsværft. De har holdt fingrene borte fra offshoremarkedet, og har i stedet spesialisert seg på den type fartøyer som skipsbyggingsmiljøet i Flekkefjord og Hardangerfjorden var eksperter på. Der en fikk levert kvalitet og funksjonalitet til rett tid og pris.
Mens noen få norske verft er interessert i å bygge mindre fartøyer i størrelsen 15 til 35 meter, har danske Vestværftet i Hvide Sande blitt nærmest det foretrukne verft å kalle i denne klassen. En og annen ordre i denne størrelsen har blitt bygget her og der langs norskekysten. Men for Vestværftet har den norske offshoreforbannelsen gitt fulle ordrebøker.
I Tyrkia bygges det norske fiskefartøyer og brønnbåter for milliarder av kroner. De største hvitfisktrålerne blir så godt som alle bygget der. Islendinger, som før var gode kunder ved norske verft, plasserer også sine ordrer der. Ikke ved norske verft.
Makrellkvotene er høye, mens sildekvotene ikke er noe å skrive hjem om. Prisene er lave og det hjelper ikke så mye at kolmulestammen er sterk. Inntjeningen kunne vært bedre. Enda mindre hjelper det at det koster flesk å få gjort både reparasjoner og vedlikehold i Norge. Ofshorelønningene har smittet, og mange verft jobber både med offshoreoppdrag og båtbygging.
I Skagen kan eierne av Karstensens Skibsværft smile. De har blitt det foretrukne verft når det skal bygges pelagiske fartøyer. Lønnsnivået i Danmark er ikke som i Tyrkia. Men effektiviteten er nok større. Og de er ikke som deres norske konkurrenter, som er rammet av offhoreforbannelsen.
Når jeg ser på Dagens Næringsliv sin nettutgave, forteller den om en oljepris på USD 84,71 per fat for Brent C. Dette tallet burde stått på en tavle og lyst ildrødt på mange norske skipsverft. Det er for sent å være tøffe i lønnsforhandlinger nå. Fagbevegelsen lar heller verftene gå til bunns med flagget til topps, enn å gi etter for markedets realiteter. Verftseierne, kåte etter å sikre seg offhorebåter, er nok i etterpåklokskapens navn klar over at de skulle snudd mer på skillingene.
Snart står både eiere og klubbledere med lua i handa og banker på hos ministere og statssekretærer. Ordrebøkene tømmes. Noe må gjøres. Da er det bittert at offhoreforbannelsen har gjort fiskebåtredere fra Norge, Island og Storbritannia så godt kjent i Skagen og Istanbul at de ikke lengre vet hvor Flekkefjord, Løfallstrand eller Uskedalen er.
The post Glefs: Offshoreforbannelsen appeared first on Kystmagasinet.