Det er i praksis ikke krabber igjen på de tradisjonelle krabbeteineplassene våre. Der vi i alle tidligere år enkelt har kunnet ta 5-15 krabber per teine (25 meters dyp) har vi de seneste par år fått 1-3 krabber per teine, og i sommer var det stort sett tomme teiner. Det er helt sikkert en god blanding av årsaker til at bestandene er i nedgang, skriver Tor Alfred Borøy i en henvendelse til Fiskeridirektoratet, og han fortsetter;
– Men, det som jeg i økende grad er skeptisk til, er at fiskerne benytter krabber som agn for fiske av leppefisk. Krabbene knuses sågar levende rett oppi fangsredskapet til leppefisken. Dette gir sikkert ferskt og attraktivt agn for småfisken, men må åpenbart være en stor kilde til underrapportert fiske av krabber langs kysten, som jeg påstår er en del av årsaken til at denne bestanden er vesentlig lavere nå enn for bare få år siden.
– Jeg ser at det er beskrevet i «Leppefisk-reguleringa» at det ikke er tillat å beholde bifangst, og at fiskerne skal «slippe ut all bifangst straks på en slik måte at den ikke blir skadd og finner tilbake til sitt naturlige miljø». Min vurdering er at disse krabbene som benyttes som agn er «bifangst» som skulle vært kastet ut i sjøen igjen.
Borøy har gjort et interessant regnestykke: En fisker mellom Sverige og Agder kan sette ut 100 redskaper. Disse trekkes to ganger i døgnet, og dersom man gjør regning med at han fisker mesteparten av den tilgjengelige perioden fra 17.juli – 20.oktober, så kan vi beregne 90 fiskedager. Dette er 180 trekkdager á 100 teiner, som er 18000 enkelttrekk. Så hvis én teine/ruse for eksempel har tre krabber som agn i gjennomsnitt, så er dette over 50.000 krabber på én fisker på én sesong!
Regnestykket får ham til å stille følgende spørsmål: – Er forvaltningen klar over fangstmetodene som benyttes i leppefisket? Er det gjort risikovurderinger på dette, som kan motbevise og betrygge oss?
The post Leppefiske en trussel mot krabben appeared first on Kystmagasinet.