Hjørnesteinsbedriften Firda Seafood Group forventer å skalere opp aktiviteten i årene som kommer. Først ut er byggingen av en ny filétfabrikk på Byrknesøy i Gulen kommune. Fabrikken er planlagt bygd og iverksatt i løpet av 2020. Samtidig venter selskapet på grønt lys for etablering av et nytt settefiskanlegg på øya Mjømna. De samlede investeringene vil ha en kostnadsramme på omkring en milliard kroner.
Ny filétfabrikk
Slakteriet Martin E. Birknes Eftf. har i dag en kapasitet på 150 tonn fisk daglig. På filétfabrikken, som skal bygges vegg-ivegg, vil det kunne produseres 30 tonn filét. I tillegg skal det bygges et nytt fryselager med kapasitet til å fryse 70 tonn daglig. Da vil hele verdikjeden fra yngel til ferdig filét skje internt i Firda Sefood sitt system i Gulen.
– I dag kjører vi mye av fisken til Fredrikstad. Der blir den mellomlagret, før den blir sendt ut igjen i konteinere. Ved å ha fryselager på Byrknesøy, kan vi i stedet gjøre i stand og sende konteinerne direkte ut der ifra, sier Firda Seafood Group-sjef Ola Braanaas.
Målet er også å gjøre det mer attraktivt for andre oppdrettere å levere fisk til slakteriet, som har en årskapasitet på 35 000 tonn. Av dette, står Firda Seafood Group for knapt halvparten. Resten av fisken må de konkurrere med andre slakterier om å få.
Lokale slakteri
– Hvordan ser dere på konkurransen fra slaktebåter som «Norwegian Gannet»?
– Den har kapasitet til å ta all fisken på Vestlandet. Vi var derfor litt avventende med satsingen vår på Byrknesøy. Men båten var i drift i heile fjor, og vi sto han likevel godt av – og satte ny produksjonsrekord på slakteriet, seier Braanaas.
Han er likevel bekymret over fremtiden for lokale slakteri langs kysten, dersom flere omreisende slaktebåter tar over markedet.
Det er begrenset hvor mye råstoff det er på Vestlandet. Visst råstoffet forsvinner, er grunnlaget for å drive slakteri over. Mottaksanlegget, som ligger i Hirtshals, har en teoretisk kapasitet til å ta imot nesten halvparten av alt vi produserer i Norge. Får de dette til å virke, er det kritisk for de som driver her hjemme, mener han.
– Når vi nå velger å satse, blir vi vel i framtiden enten genierklært, eller sett på som idioter, smiler Braanaas, men blir alvorlig igjen:
– Det er viktig for bosetting, sysselsetting og skatteinngang at verdiene ikke forsvinner ut av landet. Ikke minst for at det skal bo folk på alle disse plassene langs kysten.
Vil bygge barnehage
En utfordring for Firda Seafood Group sine arbeidere i Gulen, har vært mangelfull kapasitet i skole og barnehage på Byrknes. For å bøte på dette, har Steelhead Invest, bestående av Tore Larsen og Ola Braanaas, kastet seg inn i anbudskonkurransen om å få bygge en ny barnehage i privat regi, som kommunen skal kjøpe tilbake. Saken er for tiden til politisk behandling i kommunen.
– Vi vil gjerne bidra til å få gjort dette så fort som råd. Vi ser for oss å få på plass en barnehage i et permanent bygg i starten av august, under forutsetning av at vi får en rask kommunal behandling.
Braanaas mener det er helt nødvendig med god infrastruktur for å rekruttere ansatte og utvikle næringslivet.
– Hovedgrunnen til at vi har engasjert oss i barnehagesaken, er at man må ha en del grunnleggende ting på plass om vi skal få folk til å flytte hit og bo her ute. Unge mennesker med familier flytter ikke hit om de må kjøre en time hver vei for å komme til og fra barnehagen.
Kjekt å bidra
Ola Braanaas har flere jern i ilden enn oppdrett og slakteri. Gjennom Firda Seafood driver han også hotell– og konferanseresorten Skjerjehamn, plassert på en liten øy i Gulen. Skjerjehamn er også hjemmehavn for den famøse Kong Olav-statuen som skapte stor debatt i 2007, i tillegg til den årlige Utkantfestivalen som hver sommer samler 4 500 festivaldeltakere.
–Du brenner for å utvikle Gulen?
– Det er stor forskjell på å bo i en by, og å bo i Gulen. Her ser man i større grad resultatene av det man driver med. For eksempel Skjerjehamn. Det er kjekt å bidra med en slik arena, og være med på å få Utkant-festivalen opp å gå. Det er det eneste store årlige arrangementet som i stor grad er rettet mot ungdommen. Det kan hende noen av dem til slutt får lyst å reise hjem til Gulen fordi det skjer noe her som er viktig.
Starta på null
I dag er Firda Seafood Group ett av landets største oppdrettsselskaper. Konsernet omsatte for 713 millioner kroner i 2018. Slik har det ikke alltid vært. Ola Braanaas startet bokstavelig talt på bar bakke i 1986, på tampen av jappetiden.
Foreldrene måtte stille huset som kausjon for at 24-åringen skulle få lån i banken – med 21 prosents rente, som den var på den tiden. Det var et høyrisikoprosjekt. Hovedkvarteret var de første årene i en campingvogn.
– Jeg har alltid vært interessert i fisk. Og så hadde jeg så dårlige karakterer at jeg ikke kom inn på gymnaset. Teoretiske fag er jeg ikke god på. Da mente min far at jeg skulle gjøre det jeg syntes var kjekt å drive med. Det ble fiskerfagskolen, sier oppdrettsgründeren, som på siste skattelister stod oppført med en personlig formue på 1.008.041.458 kroner. Han takker ungdommelig pågangsmot for suksessen.
– Hadde jeg ikke vært ung og naiv, vet jeg ikke om jeg hadde kommet i gang. Når man er ung, har man ikke barrierer. Det er bare å «gønne på», som en torpedo mot målet. Når man blir eldre, tør man ikke gjøre noe. Feigheten kommer med årene og med høyere utdanningsgrad, mener Braanaas.
På rett plass til rett tid
– Hadde det vært mulig å gjøre det samme i dag?
– Nei. Det er mange ting som gjør at det ikke er mulig å komme seg inn i næringen slik det var på åttitallet. Det har sammenheng med verdier på konsesjoner og kompleksiteten på hele opplegget med lokaliteter. Det er også ekstremt kapitalkrevende, sier han.
– I tillegg er det mye mer komplisert å drifte i dag. Ting har blitt mer regulert, og det er strengere krav til alle aspekt ved næringen. Før kunne man bruke vinkelsliper og sveise litt, og det var lov og greit uten at man hadde noen papirer på det. Selv den enkleste ting er ikke lov i dag uten at man er sertifisert og skolert. Det er en del av den naturlige utviklingen. Slik er det i alle sektorer i Norge, sier Braanaas.
– Åttitallet var en helt annen tid. Jeg var heldig som var ungdom da næringen begynte å løsne. At jeg kom inn da, var ren flaks.
Ned– og oppturer
De siste seks-sju årene har laksebransjen vært en særdeles gullkantet bransje, men slik har det ikke alltid vært. Oppdrett har alltid handlet om høye risikoer med sjanser for stort utbytte – eller store tap.
– Det har vært krevende, og det har vært på tampen til at det har gått over ende. Mye har vært vanskelig med tanke på biologi og sykdom. Både dyktighet og tilfeldigheter har gjort at det har gått bra. Det heter at «det skal god rygg til å bære gode tider». Når det har gått bra, har vi vært forsiktige. Så har vi «peisa på» når det har vært krevende, seier Braanaas.
Må ha noe å gjøre
– Om du ville, kunne du pensjonert deg og flyttet til Bahamas. Likevel fortsetter du å arbeide. Hva driver deg?
– Det er kjekt. Det er dette jeg kan. Og så har jeg ingenting på Bahamas å gjøre, humrer Braanaas og utdyper:
– Jeg er ikke noen racer på børsen. Jeg liker bedre gründeraktivitet, få gjort investeringene rett, og få produksjonen til å gli. Det er mest stimulerende for meg. Det er viktig for alle mennesker å ha noe meningsfylt å drive med. I alle fall de som skal pensjonere seg. Å gå rundt i hjemmet uten mål og mening passer i alle fall ikke meg.
