EU har vedtatt regler om merking av mat. Disse skal gjøre det enklere for forbrukere å vite hvor det de spiser har sin opprinnelse og hvor det er produsert. Det er ikke en dag for tidlig. Kystmagasinet har en rekke ganger hatt artikler hvor vi har skrevet om sjømatprodukter og hvor vanskelig det er for folk flest å vite hva den inneholder og hvor den er produsert. For sju-åtte år siden hadde vi en artikkel om Arctic Blue AS som eier merket Melbukaviar. Undertegnede har kjøpt kaviaren en rekke ganger. Den er dyrere enn annen kaviar, men den smaker fortreffelig, fortreffelig med stor F.
Jeg ble trist og litt forbannet da jeg oppdaget et lite ovalt merke med et nummer og bokstavene DK på tuben. Når jeg i dag sitter og leser på nettsiden melbukaviar.no, blir jeg enda tristere og enda mer forbannet. Der står det mye om den flotte torskerognen fra Lofoten, om modning og annen behandling som skaper denne nydelige kaviaren. Ikke ett ord står det om at kaviaren er langreist. For tønnene med råstoff sendes fra Lofoten til Danmark. Skal en kjøpe en tube i Svolvær må den returneres fra Danmark. Da blir den ganske så langreist.
Reisen skjemmer ikke kaviaren. Derimot er det en skam at det på nettsiden ikke står ett ord om at kaviaren er produsert i Danmark. Konsumentene fortjener ærlighet. Jo, det står et lite merke. Men folk flest forstår ikke hva disse små merkene betyr. Jeg forstår at det kan bli litt konflikt i budskapet om det med stor skrift skal stå at Melbukaviar er produsert i Danmark. Men det er ingen god unnskyldning for å lure forbrukere som tror de står med et helnorsk produkt i handa. Forbrukerne tåler ærlighet.
Nå skal jeg innrømme at det har gått flere år uten jeg har sjekket tuben for å se om den har blitt merket på en mer ærlig måte. Informasjonen på nettsiden tyder ikke på det. Melbukaviar er en liten fisk i matlureriet. De er et rognkorn i et hav.
I februar kunne NRK avsløre at Insula, ett av Norges største sjømatkonserner, har flyttet produksjon av hjertefiskekaker av merket Fiskeriet til Leknes i Lofoten. Dette må glede hjertet til mange norske fiskere. I Lofoten er det ferskt råstoff tilgjengelig i store mengder, verdens beste råstoff, vil mange hevde. Tidligere foregikk produksjonen i Kongsvinger. De eldre i byen har nok en viss erfaring med gjeddekaker. Men det lukter liksom ikke sjø og fersk fisk av stedsnavnet. Det er langt å dra for å hente råstoff.
Men hva i huleste var meningen med å flytte produksjonen fra Kongsvinger. For i Fiskeriet Hjertefiskekaker er det ikke et gram med norsk fisk. I stedet er det vassild fra Færøyene og polloch og hvitting fra Stillehavet. Til NRK bortforklares det hele med at den litt søtlige smaken av disse kakene gjør de attraktive hos barn. Tro det dem som vil. Jeg gjør det ikke. Råstoffet er det billigste som kan skaffes. Fiskerne i Lofoten leverer ikke så billig råstoff.
Historien blir bare verre og verre. Insula produserer også fiskekaker i Godvik utenfor Bergen. Alle bergensere kjenner til Madam Bergen Hjertefiskekaker. De er en større suksess enn byens fotballag. På produsentens nettside står det: «Madamen Bergens produkter er tuftet på solid kunnskap og lange bergenske tradisjoner. I Norges nest største by representerer Hjertefiskekakene et ikon, en tradisjon og kultur som Bergensere vokser opp med».
Det finnes mange barnslige bergensere, og de fleste er som kjent for å være store som breiflabber i kjeften. De trenger ikke eksotisk importert fisk for å klemme inn en fiskekake i gapet. Hva er så forklaringen på at Madam Bergen Hjertefiskekaker er fri for norsk fisk? Ikke ett eneste gram norsk fisk er det i kakene. Tuftet på tradisjoner, sies det. Når ble fiskekaker laget av færøysk vassild, Alaska Pollock og Stillehavshvitting en bergensk tradisjon? Får bergenske fruer, som med stolthet spiser Madam Bergenkakene, vite at innholdet i kakene er korrumpert for å øke fortjenesten noen øre per stykk, blir det neppe tatt godt imot.
Når bergensere og andre forbrukere forføres med merking som skjuler noe, enten det er råstoffets opprinnelse, produksjonssted eller ingredienser, så svekkes tilliten til sjømat. Når NRK avslører slikt, så skaper det negative holdninger til sjømat. At korrumpert sjømat blir billigere, øker kanskje produsentens markedsandeler. Konsumet av sjømat synker i Norge. Kanskje noe av årsaken er at mange ikke liker å bli lurt med korrumpert sjømat.