Noen selskaper som Marine Harvest hadde rømming av laks like før Nina slo til. Ved å love en dusør på 200 kroner per rømling, ble det lite skriverier om Marine Harvest. Eide Fjordbruk, et mindre/mellomstort oppdrettsselskap valgte å betale 100 kroner per fisk. De betalte ut over to millioner kroner. En flott og proaktiv handling.
Lerøy/Sjøtroll mistet store mengder ørret, – hele 62.500 fisk. Mye av fisken var kjønnsmoden, og det skulle ikke forundre meg om det enda strides om sykdomsstatusen. Over halvparten av fisken er fanget. Ett glimrende resultat for gjenfangst, – kanskje uten sidestykke ved noen større rømming.
Men hvordan fremsto Lerøyselskapet Sjøtroll i mediene? Først ble det benektet at fisken var smittet av PD. Siden ble selskapet drevet fra skanse til skanse, og fisken har gått fra å være syk til veldig syk. Bilder av fisk med preg av å ha ligget i blodvann i sekker og kar, illustrerte artiklene. Ingen journalist ba om å få fisket skylt i rent vann. De ville ikke ødelegge gode illustrasjoner på hvordan syk fisk burde se ut.
I midten av februar skrev Bergensavisen at enda flere fisk er testet, nå av Fiskehelseinstituttet. Fisken er smittet av PD, en sykdom til hvor det er lite kjennskap til hvor skadelig/farlig den er. Rosinen i pølsen er en uttalelse fra Mattilsynet hvor regiondirektør i Mattilsynet Sør og Vest, Hallgeir Herikstad, i ettertid uttalte at han ikke var overrasket over at det ble funnet PD i den rømte fisken.
– I området der rømningene har skjedd, og hvor rømt fisk er gjenfanget, er PD svært utbredt. Sykdommen er etablert her, og årlig rapporteres det om mange PD-tilfeller. Det er derfor ikke aktuelt for Mattilsynet å be Fiskeridirektoratet om bistand til å spore fisken nå, sa regiondirektøren, og lot Lerøy/Sjøtroll miste sin troverdighet.
Lerøy/Sjøtroll bagatelliserte, nærmet avfeide muligheten for at fisken var syk, selv om de visste at muligheten var stor. I stedet trampet direktør Willy Berglund ut i myra ved ved å uttale at han ikke tror rømt regnbueørret utgjør noen trussel for vill laks og ørret. Nok en bagatellisering.
Medier som ba om informasjon ble bedt om å følge med på ilaks, et svært så oppegående nyhetssted for oppdrettsbransjen. Men man ber ikke hedninger om å følge med i menighetsblader når de skal frelses. Det virket som om de trodde omdømmeproblemet ville forsvinne ved å feie ting under teppet, – helst stikke hodet samme sted.
Det verste er at ett Norges aller største oppdretts- og sjømatselskaper tydeligvis ikke har forstand på hvordan de skal håndtere media når det er krise. Journalistene forventer åpenhet. Når ting skjules eller fakta underslås, værer de større saker – i denne saken smittebefengt blod. Åpenhet gir det beste resultatet, selv om det ikke betyr at en kommer fra en situasjon uten skrammer.
Aldri før har det blitt fisket opp så mye fisk etter rømming. Lerøy og næringen burde skrytt av de som dro ørreten opp av fjorden. Dratt journalister med på fjorden for å fortelle dem både godt og vondt. I en vinter hvor oppfinnelser og nyheter rundt lukkede merder og fjerning av lus har stått høyt på agendaen, har disse druknet i rømt oppdrettsørret, og næringens omdømme har på nytt blitt skadelidende.
Det er forstemmende at en næring som skaper slike milliardverdier er direkte amatørmessige i behandlingen av opinion og presse. Å klappe seg selv på skulderen i menighetsblader får ingen hedninger til å vende om.
The post Glefs: Hedninger frelses ikke i menighetsblader appeared first on Kystmagasinet.