Allerede i 2002 og 2003 forsket Møreforskning på bruk av elektroniske gradersystemer om bord i fiskefartøyer. Datainnsamling ble gjort om bord på linebåten Leinebris. En grader som registrerte vekt og art ble koblet mot en PC hvor fangsten løpende ble logget mot tid og sted. Ifølge Møreforskning indikerte resultatene at automatisert datainnsamling som dette ville gi betydelige datamengder som kan benyttes til optimalisering av aktivitet.
Fiskebåter til akustiske tokt
I 2012 brukte Havforskningsinstituttet for første gang fire fiskerfartøyer i referanseflåten til å utføre akustiske tokt for å få et mål på bestanden av NVG-sild. Christina E, Havdrøn, Nybo og Brennholm var utstyrt med ekkolodd av god nok kvalitet til å tilfredsstille forskernes krav til akustisk informasjon. Det er lite til hinder for at moderne norske fiskefartøyer kontinuerlig samler akustisk informasjon. De fleste fartøyer er utstyrt med sonarer som ikke nødvendigvis er forskerne sitt førstevalg, men som så absolutt gir adekvat informasjon.
Etter som stadig bedre programvare utvikles vil fiskefartøyer kunne levere informasjon løpende via satellitt til havforskning og forvaltning. Informasjon fra sonarer og gradere vil kunne leveres sammen med annen informasjon om temperatur, strøm, luftrykk, og vind. Kunnskap om størrelse og artssammensetning sammenholdt med akustisk informasjon vil kunne gi informasjon om både fiskebestandene sin størrelse og ikke minst fiskens vandring.
Danske forskere analyserte over 13.000 timer med videoopptak fra danske fartøyer, deriblant fra tråleren Tobis. I USA utvikles det dataprogrammer som skal analysere videoopptak av fangst som tas om bord i linebåter.
Vil gi bedre datagrunnlag
De siste årene har det vært mindre konflikt mellom fiskere og forskere med hensyn til bestandsestimater. Det skyldes både mer kunnskap, økt tillit mellom forskere og fiskere, ikke minst siden fiskerne er mer involvert i innsamling av informasjon. Men fortsatt strides fiskere og forskere, ofte basert på ulik oppfatning av bestandene sine størrelser, vandringer og utbredelse.
Et akustisk tokt med et forskningsfartøy gir verdifull informasjon. Men suppleres dette med informasjon fra et stort antall fiskefartøyer, vil den økte datamengden gjøre den mer korrekt. Dessuten vil løpende fangster kombinert med akustisk informasjon gi et enda bedre bilde av bestandene enn ren akustisk informasjon.
Automatisk analyse av video
Dette er bare ett eksempel på hvordan elektronisk informasjon fra fiskefartøyer kan bli en integrert del av fiskeriforskingen. I USA finnes det linefartøyer som er utstyrt med videokameraer som samler informasjon om all fisk som fiskes. Software analyserer informasjon fra video som tas av linen når den hales. Programvare, som bestemmer art og størrelse på fisken som vises på videoen, er under uttesting.
Utfordringene er mange da en rekke fiskeslag er svært like. Fordelen med et slikt system er ikke bare at informasjon kan leveres løpende til forskere og myndigheter, men også at behovet for å ha observatører om bord i fiskefartøyer reduseres. I tillegg vil kunnskap om hva som kommer om bord redusere faren for at bifangst blir dumpet.
Kontinuerlig overvåkning
I flere EU land har fiskefartøyer blitt tildelt ekstra kvoter mot at de tillater kontinuerlig overvåkning av fangst som kommer om bord, og over hva som dumpes. Siden det er enklere å overvåke en line som hales enn en trål, har trålere fått installert flere kameraer som overvåker ulike deler av fartøyet. Foreløpig brukes informasjonen primært til å forhindre ulovlig dumping av bifangst. Fartøyene skal vare på all fangst, også undermåls fisk som tidligere ble dumpet.
I praksis kan store deler av fiskeflåten fungere som en automatisk referanseflåte, som i sanntid rapporterer fangstmengde, størrelse, art, temperatur, strøm, akustiske data og mye mer.
Analyserte 14.000 timer opptak
Allerede i 2009 avsluttet det danske forskningsinstituttet DTU-Aqua er prosjekt hvor det ble det installert videoovervåkning på seks danske fiskefartøyer. 81 prosent av de innsamlede opptakene, tilsvarende 13.935 timer, ble analysert. Prosjektet viste ifølge prosjektleder ved DTU Aqua, Jørgen Dalskov, at teknikken fungerte. Kvaliteten på opptakene var gode, og data fra kameraer og sensorer på GPS hydraulikk og vinsjer gjorde det mulig å fastslå med stor nøyaktighet hvor og når fangsten ble tatt, samt hvor mye fisk som ble dumpet.
I dette forsøket ble informasjon lagret om bord på 500 GB harddisker. Disse skiftet DTU Aqua ut hver gang et fartøy var i havn. Dette er en tungvint og kostbar måte å gjøre dette på. Med bruk av satellitteknologi kan i prinsippet informasjonen overføres til land i sanntid. Fortsatt er det relativt dyrt å bruke satellitt. Derfor vil nok det enkleste være å overføre slike store mengder informasjon via internett når fartøyene ligger i havn.
Økonomi begrenser mulighetene
Grensene for hva forskerne kan få av informasjon er få begrensninger utover det økonomiske. Det koster å utvikle programvare for innsamling, overføring og analyse av informasjonen. Men utviklingen av dette er allerede i full gang. Det viktigste fremover blir sannsynligvis å få til et samarbeid mellom elektronikkprodusenter, myndigheter, forskere og fiskere for å få til felles løsninger som gjør dette enkelt. De ulike aktører sine datasystemer må kunne kommunisere med hverandre.
Forskerne henter allerede mye informasjon ved hjelp av videokameraer. Mye av dette kan fiskerne gjøre, og informasjon kan overføres automatisk.
Kan «hele flåten» bli referanseflåte?
Havforskningsinstituttet slet med å rekruttere fartøyer til den havgående referanseflåten da de ville ha tak i flere fartøyer i 2014. To båter som var en del av referanseflåten, autolinebåten Carisma Viking og industritråleren Herøyfjord, er nylig solgt til utlandet. Havforskningsinstituttet har nå lyst ut anbudskonkurranse for å få tak i erstatningsfartøyer. Disse vil med gjeldende ordning bli kompensert med 100.000 kroner per år, samt tusen kroner per døgn de lever informasjon fra fiskeriet. I tillegg får de ekstra betalt for prøvetaking og registrering av informasjon på data.
Etter som utvikling av elektroniske hjelpemidler gjør dette arbeidet enklere, og om Norge ønsker å beholde sin posisjon som et foregangsland innen fiskeriforvaltning, er det et spørsmål om tid før mye av det arbeidet referanseflåten i dag utfører, blir en oppgave for alle fiskefartøyer for at de i det hele tatt skal kunne fiske. I andre land pålegges fiskefartøyer å installere ulike former for elektronisk overvåkning, eller betale for å ha observatører om bord. Det siste er en dyr løsning.
Har allerede mye informasjon
Myndighetene sitter allerede på store mengder data innsamlet fra blant annet AIS. I Danmark ble slike data nylig brukt til å avsløre belgiske bomtrålere som fisket ulovlig på Det Gule rev. Etter at Greenpeace anklaget bomtrålerne for å fiske i et sårbart havområde underlaget spesiell beskyttelse, har danske myndigheter fastslått at dette stemmer, etter å ha gått gjennom AIS-data.
Elektronisk informasjon fra AIS er det ikke bare myndighetene som har interesse av. Greenpeace gjør omfattende bruk av AIS for blant annet å spore utenlandske trålere som fisker ulovlig utenfor Afrika. Sertifiseringsordninger som MSC og Friends of Sea vil ikke ha noen verdi om det ikke kan verifiseres gjennom digital sporing at fisk som leveres virkelig er fisket fra en sertifisert bestand.
I dag henter myndigheter inn noe informasjon, forskere sitter på ulike nes langs kysten og skaffer seg annen informasjon, mens organisasjonene som sertifiserer at fangst kommer fra et bærekraftig fiske i stor grad er avhengig av at fiskefartøyer følger reglene. De kan selvsagt spore fartøyene, og de kan få sporet fangstene sin opprinnelse, men det er myndighetene som overvåker at fisket foregår i henhold til reglene, og organisasjonene må stole på at disse gir korrekt informasjon.
Tungvint informasjonsflyt
I London sitter NEAFC (North East Atlantic Fisheries Commission) og mottar informasjon om alle fangster som fiskes I Nordøst Atlanteren. Fartøyer som leverer fangst i et tredjeland, for eksempel en dansk tråler som leverer i Norge, må rapportere direkte til NEAFC, i tillegg til danske og norske myndigheter. Mye av informasjonen kunne blitt produsert mer eller mindre automatisk og levert til alle som skulle ha denne, om de rette digitale løsninger var på plass. I dag må mye av informasjon skrives inn på laptop, nettbrett eller pc og sendes manuelt til NEAFC og til norske myndigheter.
Nå må fiskefartøyene først opprette brukerkonto hos NEAFC via deres nettside. Registreringen av selve fangsten som skal leveres i utlandet skjer først etter at fartøyet er registrert med generell informasjon. Er fartøyet registrert lagres denne informasjonen til neste gang en fangst skal registreres.
En samordning av teknologi mellom myndigheter og forvaltningsorganer som NEAFC, koordinert med forskerne sine behov, ville både forenkle arbeidet for fiskere, øke graden av kontroll og sporbarhet, og ikke minst gi forskerne tilgang til et hav av systematisert informasjon.
NEAFC, det internasjonale havforskningsrådet ICES, fiskeridirektoratet og forskningsmiljøene er bare eksempler på mange som vil ha stor nytte av tilgang på den informasjon som fiskefartøyene i teorien kan levere. Sannsynligvis kan mye av informasjonen også være av interesse for meteorologer, kartvesen, redningstjeneste og flere andre grupper.
En utfordring til utstyrleverandørene
Utfordringen ligger hos utstyrsleverandørene. Fiskerne har behov for enkle løsninger som ikke skaper store mengder merarbeid. De er fiskere, ikke dataingeniører. Myndigheter og forvaltningsorganisasjoner trenger rask og korrekt oversikt over hva som blir fisket og hvor fisket foregår. Kystmagasinet har tidligere skrevet om en fisker som ble bøtelagt da data fra båtens PC ikke ble levert korrekt på grunn av en brannmur skapt av et anti-virusprogram. Hadde det vært utviklet programvare for å overvåke AIS-informasjon fra fiskefartøyer, ville det vært lett å oppdage at et fartøy fisket uten å rapportere korrekt. En melding ville så kunne bli sendt automatisk for å sjekke om det var feil.
Tiden er forbi da det snakkes i kodespråk på VHF-radio for å skjule hvor en fisker. Fiskerne vokter hverandre på AIS, og det er vanskelig å skjule om en får fisk. En trålskipper kan se på sporet til en annen båt om denne får godt med fisk ved å avlese hvor lange trålhalene er. Nå arbeidere forskere flere steder i verden med å utvikle dataprogrammer som skal overvåke rapportering av fangst, månefaser, strøm, vanntemperatur og meteorologiske forhold som sammenholdes med historisk informasjon. Dette vil, etter som datagrunnlaget bedres, kunne bli et stadig bedre redskap for å kunne fiske på korrekt sted til korrekt tid. I fremtiden vil dataprogrammer stå for mye av den vurdering av vær og vind – og hvor fisken er å få.
I for eksempel fisket etter hestemakrell er det mange ukjente faktorer som avgjør når fisken er samlet og lett tilgjengelig. Effektivt fiske, med minst mulig seilingstid for å finne fisken, gir gevinst både i form av mindre utslipp av drivhusgass og bedre økonomi.
Bedre innsamling av digital informasjon om bord i fiskefartøyer og automatisk utveksling av denne mot myndigheter og forskere vil gi bedre forvaltning av fiskebestander, redusere ulovligheter og effektivisere fisket. Det er en vinn-vinn situasjon for alle parter.
The post Elektronikk kan gjøre fiskeren til fremtidens forsker appeared first on Kystmagasinet.